Author Archives: bjokerud

Visual push ups

A push up now and then is not nearly enough if your goal is to enter a strong man contest. The occasional run doesn’t make you a marathon runner. Buying a guitar is not enough to become a guitarist, either. Jay Maisel said you have to do your visual push ups everyday if you want to improve on your photography. Bring your camera and be ready to shoot if you see something that interests you. Some days you might not take a single picture, but you did the effort to bring your camera, therefore you are looking, consciously or unconsciously, for something to photograph. Today I did my first visual push up in a long time. I brought my D800, mounted with a 28-300mm lens, when I walked the dogs. And among many exposures I found these two shots that I liked.

I love the first one. The light was difficult. I was at 300mm, so I had no faith in that the end result would be any good. And my dogs tried to pull me over on the ice we were walking on. But it worked out! I love it. The second one is ok, and that’s fine! A ok shot is more than fine. I did 84 exposures. I bracketed, though. Three shots for every composition so that the exposure would be good. Just as I learned from watching videos with Jay Maisel, the legend. So 84 divided in 3, that’s 28 compositions. A few duplicates, but still, one photo out of 28 that I really like, and one ok photo. Two out of 28, that’s decent.

I have also started to go through my hard disks to look for old photos. I’m gonna include the ones I’ve found so far.

I like how the man is looking at the woman in this  one

Here I photographed the same subject in three different ways

 

I tried to be clever and make this one better in black and white. The truth is, I’m soft for women.. As proven in the second shot. The second one, with the four girls, was shot when I stood stationary for half an hour in a busy street. I saw these girls approaching me. They took up the entire sidewalk, walking side by side, all four of them. They were almost marching. I fired a few shots, but I didn’t like the result. I went back to them occasionally ,in between photographing other things, to try to get something different, but I still wasn’t happy. I ended up with this photo as they were waiting for the green light. I like it, but I don’t know if it’s because I like women, or if it’s because it’s a cool shot.

Birds and reflections, and buildings, were a welcomed subject for me. I didn’t need to engage them, or ask them for permission. They were just there.

 

 

Making my blog into a book?

Even though my previous blog post was short, a fair share of work went into the few sentences I published. When I wrote my first post it became clear to me that I have many underlying issues in every aspect and area of my life, and I decided my next post should be about my interest and personal motive in trading (stocks). I want to explore all issues, and it felt natural to start with stocks since it’s my newest endeavour.

My other areas in life is me as a photographer, video maker, music and sound creator, me as an artist, a creative person in general, and writer I guess, and as mentioned; a trader. It’s way to much, I know. Other areas of significant includes me as a father, me as an ex and co-parent, and also the future and new me. I have experienced a mental awakening that changed my life completely, but more on that another day. Me as a trader is the least complicated part in my life, or so I thought, and it still resulted in huge fuckery when I tried to write about it. I fear what I might find when I dig deeper in the other areas. Yet, my interest in human mental health and my curiosity seduces me onto these expeditions.

Today I continued to explore, through blog post writing, what got me into trading. That post turned into 700 words about my previous relationship before I copied what I had, pasted into a document (the same document as all the elaborations from my previous post is), and started writing this post instead. Through writing about this I suddenly felt I had discovered the way towards realising one of my bigger projects. A book. 

Everyone has a life story, and if communicated properly I feel my story can be of help, comfort, inspiration, and more. More than 700 words about a previous love life before the word trading was even mentioned, in a brief blog post about trading, did not feel like the correct way to communicate what I wanted to. This got me thinking.. “Is my blog a personal archive? A place I can store, and share, stories, reflections, ideas, etc, while I slowly work towards my book?” The idea of writing a book is far from new, but the process towards one has been unclear. Thus the birth of this post. A reminder to myself that I maybe have found the way to work towards my book.

This became clear to me as I was writing about what lead me to trading. A blog post should be short, and precise. A book gives room for more story. I guess you can say a story leading up to a story is expected from a book, but it might be redundant in a blog. If this had been a blog about trading, the story about how I got into trading is welcomed post. But without a clear definition as to what this blog is, writing about what got me into trading became messy. However, now I feel the purpose of my blog is defined, something it wasn’t before I started writing this post.

 

What to do… with my ideas…? Part 1

There’s so many things I want to do, and I end up doing nothing. The logical answer is that my focus is strained with an overload of ideas, and by idea I mean everything from here and now, to how I imagine the rest of my life. My ideas are indeed many and vast, making the statement of being strained impossible to argue, but it is hard to accept. My answer, though, is that my focus, drive, capacity, everything, is indeed strained with an overload of ideas, but I have no force to exercise them. They get stuck, and mentally drain me. I need to categorize them, sort them, filter them, explore and/or kill some of them, before my brain melts.

 

ØLTEST av Ringnes Lite

Denne dagen begynte bra. Damen lagde lapper, sveler, lefser, kjært barn har mange navn. Ferske og rykende varme, smører som ble smurt utover smeltet, brunosten med, toppet med jordbærsyltetøy uten tilsatt sukker. Selvfølgelig var det en kopp kaffe til og.

Når sant skal sies er jeg heller sliten etter de første dagene tilbake på jobb på Norefjell. Tre uker med sykdom etterlater skrotten ganske svak, men jeg kom meg igjennom de siste vaktene i januar og har nå et par dager å få igjen pusten og kreftene på.

Det var deilig å være tilbake på kjøkkenet igjen, også! Jeg stekte poteter (igjen) i nøytral olje sammen med hvitløk og noen oreganokvistekvaster. Stekte så sjampinjong i litt olje i en wokpanne for å frese ut mye av vesken i soppen, deretter kastet jeg de sammen med potetene. Skylte wokpannen raskt, freste opp rødløk og spekeskinke i smør, kastet oppi spinat, lot spinaten “krympe” litt, blandet alt sammen og serverte med parmesan og olivenolje. Helt klart på topp 3 av mine beste middager, og det gikk RASKT!

Fyrte opp i ovnen og. Det må med. Så klart… eh… MEN! Jeg hadde min første øltest, og det var gøy! Varmet opp med Ringnes Lite, en glutenfri øl. Resultatet kan sees her:

 

 

Nei det ble feil… Det er ikke poteter man trenger hver dag. Jeg blandet sammen temaene! Jeg har strengt tatt bedre å gjøre enn å blogge, men jeg er nødt til å holde hjula igang hvis dette skal være noe vits! Misforstå meg rett, blogging og / eller vlogging er en hverdagsnødvendighet på lik linje med å spise frokost (noe jeg enda ikke har gjort), men disse dagene har vært crazy A F. Ikke at det er noen unnskyldning hvis man har tenkt å gjøre det på daglig basis, men jeg tror ikke jeg skrytet på meg det i denne omgang? Uansett, det skal ikke mer enn to dager “fravær” fra blogg og vlogg før man kjenner kreativiteten ruste, så det er viktig å holde det gående.

Hva har skjedd siden sist, siden det har vært så crazy? Etter tre uker med sykdom var jeg tilbake på jobb, både som fotograf og som servitør, så det var mye nerver knyttet til det. Denne første jobbehelga syns vi også det var en god idè å være hundepasser for “barnebarnet” vårt Kaos (til venstre i bildet under).

Jeg liker ikke å overlate ansvar til dama. Alle har sitt å stri med, hun er ingen unntak fra den regelen, og attpåtil må hun bo sammen med en deprimert kunstnersjel som ikke henger helt med, men selv om Kaos var en morgenfugl og helgen var tettpakket gikk det egentlig ganske så bra. En liten trøtt og rufsete Bruno spør om lov til å komme opp i sengen for å slippe sønnens morgentyranni. Endte med alle tre hunder opp i sengen.

Men apropos stekte poteter! Jeg stekte poteter til middag, pluss andre ting såklart. Jeg er blitt fullstendig hekta på stekte poteter, og denne gang gjorde jeg det til og med rustikt.

Jeg stekte de i smør sammen med noen hvitløksfedd og oregano, og krydret med salt, pepper og malt paprika krydder.

Etterhvert fikk jeg fullstendig panikk, kastet oppi sjampinjong og kremerte livskiten ut av det. Jeg kan faktisk ikke tilberede sopp ordentlig, selv om jeg bruker det flere ganger i uka!

Stekte kjøttdeig av storfe sammen med min favorittkrydderblanding bestående av cumin, gurkemeie og koriander, samt litt salt og pepper hører med.

Kuttet også opp fennikel for å tilsette det som endte opp med og bli en gryte, og kjippet oppi litt knust stjerneanis. Jeg veit ikke hvordan man bruker stjerneanis, men det smaker lakris, det samme gjør fennikel, så de to sammen må da høre sammen?

Paprika og en boks hakkede tomater fullførte retten. På tross av et lite panikkanfall og kremasjon ble retten god, selv om den ikke ser slik ut (skylder på lyset fra kjøkkenet). På tross av tingenes tilstand gjør jeg som oftest en hederlig innsats på kjøkkenet, og det får være bra nok! Mengden rot på kjøkkenbenk etter maten var ferdig laget er derimot upåklagelig!

Taco-ish, til 40 kroner

Som i alle hjem kokkeleres det på kjøkkenet omtrent hver ettermiddag. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg er veldig stolt av egen innsats på kjøkkenet. I en hverdag som preges av slit og mørke leverer jeg nesten alltid sunn, god, og ren mat. Det skal selvfølgelig også gjøres rimelig! Studentilværelsen lærte meg å sette pris på råvarene, og den sanne kostnaden med mat er ikke det man betaler i butikken, men det som havner i søpla. Jeg ble flink til å utnytte hvert fiber i råvarene, en vane jeg har tatt med meg videre inn i “voksenlivet”.

Det var mye i kjøleskap og kjøkkenskap som burde brukes opp. Jeg kjøpte en pakke kjøttdeig, tacolomper og skjell, og satte igang. Nordmenn kjenner jo taco som en haug småskåler med diverse grønt, kjøttdeig og tacosaus, så pakker man det sammen i en lompe eller fyller et skjell, og bon apetit. Jeg syns det blir litt mye styr med alle skålene, så jeg lager en stor gryte, og en skål med litt spicy trøkk ved siden av til oss voksne.

Kjøttdeig brunes, sammen med gul løk, purre, hvitløk og ingefær. Her brukes det også mengder krydder. Cumin, gurkemeie, koriander, pepper, og salt. De ferdige krydderblandingene styrer jeg unna! Mesteparten består av salt og dekstrose (en slags druesukker), og det føles litt unødvendig å utsette kroppen for det når man har enkelt kan krydre selv med gode krydderier.

Jeg hadde tre gulrøtter som måtte brukes, jeg raspet de og kastet oppi, men…

Hver gang jeg rører gulrøtter kommer gribbene.

Spicy mat er riktignok forbeholdt oss voksne, men jeg snikker inn litt sterkr krydder for å snikherde ungen.

En eller annen lagerøl til taco med en liten shot tequila er en sikker vinner. Corona med lime er heller ikke feil, dog litt for fisefint for meg. Jeg hadde derimot ikke drukket rødvin til mat på lenge siden jeg har vært syk, så jeg ville teste min “go to wine”: Gato Negro, en billig Chilensk cabernet sauvignon. Den gjorde susen! Denne vinen passer til alt! Rødvin til sterkt krydret mat kan fort bli katastrofe, men gode gamle Gato Negro tok utfordringa på strak arm. Den gir ikke de smaksopplevelsene man kan oppleve med andre viner, men heller ikke skuffelsene. En god allrounder jeg alltid har stående. Det er to caberneter fra Chile til under 100 kr som jeg kjenner til. Gato Negro er den desidert beste. Den andre heter Vina Maipo og smaker dritt. Casillero del Diablo til 110,- er også god. Har man en dekanter burde den brukes! Vin trenger oksygen for å utvikle smakene og aromaene sine.

Cabernet Sauvignon er en drue som forbindes med Frankrike og Bordeaux, men der blander de helst sammen drua med andre druetyper for å lage viner. En ren cabernet fra Frankrike kan fort være druer av dårligere kvalitet som ikke kvalifiseres til bruk i de bedre vinene, så da kan man like gjerne bruke litt mindre penger for bedre vin fra Chile!

Gryta begynner og bli ferdig. Jeg kastet oppi et par bokser med bønner for litt ekstra fylde. Sjampinjong, paprika, og to bokser med hakkede tomater. Det var da noen andre grønnsaker og, men husker ikke i farten hva det var… Fant også noen kjøttboller som ikke ble brukt opp fra da samboeren lagde mat dagen før, så kuttet opp de smått og kastet oppi sammen med restene fra den dagen.

“Litt av ditt og datt, rester fra i går, kaller vi for taco i familien vår”

Sitronsaft, chili, rødløk og fersk oregano, sammen med litt salt og pepper, ble spice trippen til oss voksne. Bruker vanligvis fersk koriander, men oregano var det vi hadde i dag.

Jeg raspet opp vanlig gulost som ost (parmesan og manchego er også godt), men jeg ville prøve blåmuggost istedenfor. Det blir en fast ingrediens fra nå av! Fantastiske smaker, enkelt å lage, og plenty med mat for et par dager. Total kostnad? Jeg kjøpte bare lomper, skjell og kjøttdeig. Alt det andre hadde vi kjøpt inn til tidligere middager.

Ut av komfortsonen

I dag har jeg litt sommerfugler i magen.

Videoen forklarer det meste, men de som ikke orker 10 minutter snakk kan lese oppsumeringen:

  1. Foretak etterlyste fotograf på en Fotogruppe på facebook
  2. Det ble misforstått, og fotografene trodde foretaket var ute etter gratis arbeidskraft
  3. Stor diskusjon
  4. Jeg lagde video

Jeg har aldri yppet til bråk, så jeg må innrømme at å dele den videoen i de gruppene føles litt som dette:

Som min gode fotolærer fra Bilder Nordic skrev til meg etter han så videoen: “Du skyter spurv med kanon her”. Jeg viste ikke hva det betydde, men wikipedia sier: “Bruke for sterke virkemidler i forhold til det som kreves for å oppnå et mål.” Og det gir mening, og det var også hensikten! Jeg ville provosere, og det fikk jeg til.

I skrivende stund har videoen fått 200 views, og den er bare 6 timer gammel. For meg er det ENORMT! Til sammenlikningen er min mest sette video på YouTube sett 397 ganger, og den har ligget ute i over et halvt år. Det viktigste er dog tilbakemeldingene jeg har fått. Den har fått sin andel negativitet, men 2-3 kommentarer av de var konstruktive; de var bare ikke enige, noe som er helt greit, men den positive responsen har vært utrolig bra!

“En kråke som erter litt, for å holde fuglemetaforen gående,” var svaret jeg ga min tidligere fotolærer, og jeg føler selv at mitt første forsøk på å yppe litt var en suksess. Som kreativ sjel er det en viktig egenskap å provosere, men når det er sagt… enhver idiot klarer jo det…

I tillegg til provokasjon ville jeg gjennomføre en arbeidsprosess. Dette er et tema jeg brenner for (det å starte med ingenting å jobbe seg oppover). Det er uhyre interessant, og for meg veldig aktuelt siden jeg nok en gang befinner meg i startgropa. Jeg lot meg provosere, eller bli inspirert om du vil, og sa til samboeren min: “DETTE KAN JEG VLOGGE!!!” Jeg satte igang å skisse opp et manus, spilte inn monologen, klippet den sammen, fikk den ut på nett og delte den på alle mulige kanaler. For en fantastisk følelse! Fra inspirasjon til produkt, og produktet “virket”.

 

Hjemmelaget Pizza

Man kan argumentere at matprogrammer som f. eks. Masterchef bare kaster en masse dyrebar mat, og det er forsåvidt sant, men! Jeg mener man kan se på disse programmene med god samvittighet fordi man lærer. Selv om man bare ser på for underholdningsverdien plukker man opp et og annet knep man tar med seg livet ut. Bedre utnyttelse av råvarer og bedre matvaner for å nevne et par eksempler.

Vi satte nå på en episode av Masterchef til brunchen lørdag. Oppgaven var å lage italiensk pizza.  Hele familien tente på ideen. Jeg skulle gjerne vlogget prosessen, men helsen ville ikke tillate mer enn et par bilder og rasping av ost.

Her må det sies at jeg har ingen anelse om hvor marihøna kom fra… Oreganoplanten vi kjøpte kanskje? Vi er midt i januar for svarte, det skal da ikke være marihøne nå! Uansett, hele familien kan lage disse pizzaene, og det resulterte i urovekkende LITE rot på kjøkkenbenken!

Samboeren sin pizza ble elegant og fin. Hun hadde en pizzasaus med creme fraiche, fersk oregano, sjalottløk og revet cheddar og parmesan. Toppingen var ostene norvegia, parmesan, cheddar og blåmuggost, samt aromasopp, sjampinjong, chili, spekeskinke og pesto.

Min ble ikke like elegant… Ikke rund heller… Jeg skylder på mangel av gluten i deigen! Hveteallergikeren i huset trengte pizzadeig fri fra hvetemel og hvetestivelse (hvetestivelse er gjerne det som binder sammen glutenfrie deigprodukter, så vær obs på det om man er hveteallergiker; glutenfri er ikke nødvendigvis hvetefri). Pizzasausen til jentungen bestod av tomatpure, tomatsaus og litt sjalottløk (må lure inn grønt der det er mulig) , så lagde min saus ut fra restene fra hennes. Blandet dog inn creme fraiche, sjalottløk, fersk oregano, salt, pepper, chili og ALTFOR MYE HVITLØK! Toppet pizzaen min med cheddar, parmesan og blåmuggost (ingen norvegia her, den var mest til jentungen), strimlet vårløk, aromasopp, fennikel (stor suksess) og spekeskinke.  “Å f***, denne ble kanskje litt stor,” sa jeg. Stor ble den, god ble den, tross altfor mye hvitløk…

Vi lagde også aioli, siden vi ikke hadde nok hvitløk liksom…

Pizzaen til jentungen ble ganske fin! Hun toppet sin med pesto, sjampinjong (et fryktelig vanskelig ord å skrive), parmesan, norvegia OG CHEDDAR! Hun likte cheddar! Parmesan forstår jeg, fordi hun har skjønt at det passer med pasta, men cheddar? Er hun syk? Skal en åtteåring like cheddar? OG IKKE BARE DET! LANGTIDSMODNET CHEDDAR!!!!

Under er bildet av min pizza. Fennikel på pizza, så tynn skåret som mulig var fantastisk! Neste gang, litt mindre hvitløk, tynnere fennikel, og vi har en pizza verdig Masterchefdeltagelse!

INGEN KAFFEFILTER?????

Ligger i senga, drar ut lørdagsmorgenen så lenge som mulig. Har vel strengt tatt passert formiddag før jeg står opp, men det er greit når man sliter med sykdom. Jeg kartlegger alle gjøremålene som står mellom meg og kaffen. Kle på meg, trakte kaffe, lufte hunder, drikke kaffe og fortsette der vi slapp med Masterchef sesong 4; hvor langt klarer Niklas Baarli og flakse seg videre? Ja, jeg vet, denne sesongen ble spilt inn for 100 år siden, men vi har viaplay og ser serier når det passer oss. UANSETT, får på meg fillene, går opp på kjøkkenet. BOM!

KRISE!!!!! Dagen er ødelagt! Min filosofi er at alt som står mellom deg og morgenkaffen kan potensielt ta livet av deg, så en tur til butikken FØR kaffe er uaktuelt.

Inn på rommet til jentungen. “Har du kaffefilter??????” det hender hun tar noen for å lage kurver og greier og sånn. “Nei, jeg har ikke det! Jeg lover!” Hmm… jenta har tydeligvis forstått alvoret med kaffen, det er bra.

Kan jeg bruke tørkepapir? Dopapir? Eller er det best og bare bruke gårsdagens filter? Bedr det enn gårsdagens dopapir. Rart at man ofte ikke enser at man tar det siste filteret. Et tydelig tegn på hvor sterkt fokuset på selve kaffen er.

Tømmer den gamle gruten ut i vasken. Ser etter tegn i gruten slik oldemor gjorde nedi kaffekoppen sin; hun var synsk. Jeg ser intet annet enn kaffegrut.

Setter det gamle filteret tilbake; this might work! Noe det gjorde! Jeg hører surklingen fra nytraktet kaffe da jeg kommer inn med hundene. Det dufter håp. Finner frem kaffekoppen jeg fikk da jeg deltok i NM i sjakk 2015. Kaffen smaker slik den skal. Dagen kan begynne..