Første blogpost på en evighet

Det burde kanskje være nok med daglig vlog (som i skrivende stund ikke er daglig lenger…), men visse ting er enklere å formulere skriftlig. Derfor tenkte jeg det var på tide å sparke igang bloggen igjen.

Vloggen er hovedfokus. Vloggen er det kreative verktøyet som kan få meg frisk igjen (ved siden av proff hjelp, så klart), og som på sikt vil hjelpe til med å etablere geskjeften som fotograf igjen, men det skriftlige er vel så viktig som det visuelle.  For de som ikke vet forskjell på blog og vlog kan det oppsumerers kort med at blog er tekst, og vlog er video, også står man fritt til å pynte det til med passende (eller upassende) elemter.

Uansett! Ved siden av å akseptere min depresjon og min livssituasjon som i stor grad dikteres av depresjonen, må jeg også akseptere enda en viktig ting… jeg er menneskelig, og har ingen superkrefter. Med en bihulebetennelse som herjer nådeløst i pannebrasken sitter jeg nå på et venterom hos en lege (ikke min lege, jeg er sjåfør for samboer som ikke er kjørbar av helsemessig årsaker, noe jeg også forsåvidt ikke er, men hvem var mest syk først osv) og prøver etter beste evne å svelge kamelen om at ikke klarer å jobbe, og den enda større kamelen; jeg klarer ikke å vlogge. Jeg klarer ikke produsere video slik helsa er nå. Jeg klarer derimot å ligge i godstolen med laptopen på fanget å skrive. Og hvem vet; kanskje det er bloggen som skal redder det forografiske, der vlogen redder det kreative? Det er noe med dette som gir mening.

 

Velta te-koppen min…

“Snytefille på Mac”

fuck you 2017

 

En link til min spilleliste på YouTube som heter “en hverdag med depresjon”